Om Grønlikaias historie

Oslos begynnelse

Grønlia er, som navnet tilsier, ei li som ligger i det bratte terrenget under Ekebergskråningen. Det er her, innerst i fjorden, at historien om Oslo begynner, med grunnleggingen av middelalderbyen tidlig på 1000-tallet.

Grønlia var et viktig forsvars-strategisk punkt innerst i Oslofjorden. I Snorres Kongesaga fortelles det om Trælaborg, et festningsanlegg som skal ha ligget i Grønlia. Det historiske «Slaget på isen» fant sted en februardag i 1161 omtrent der vannspeilet ligger i Middelalderparken på Sørenga. Under Napoleonskrigene ble det anlagt et batteri med åtte kanoner i Grønlia, som ble stående til 1824.

På 1800-tallet hadde Grønlia utviklet seg til et sted med boliger, småindustri og håndverkslokaler, og et fiskerleie. Ved foten av Ekeberg lå det Alunverk, og mange av arbeiderne fikk bolig i små stuer omkring på Grønlia.

Henrik Wergeland

Den mest kjente personligheten i Grønlikaias historie er uten tvil Henrik Wergeland. Han bodde her i årene 1837-1839, og rodde daglig over fjorden til der Havnelageret ligger i dag, for å jobbe på datidens Universitetsbibliotek i Rådhusgata. Han brukte å oppbevare utstyret til båten hos en småhandler i Skippergata, og det var her han forelsket seg i husets datter Amalie Sofie Bekkevold, som han giftet seg med i 1839.

 

Alunverket: På 1800-tallet lå det Alunverk på Grønlia, og mange arbeidere bodde i små stuer i området (Bilde: Alunverkets Gruber ved Ekeberbakken, tegning fra 1800 av William Edy, fra Gamle Christiania-billeder, utg.1893, lokalhistoriewiki.no)

En annen kulturpersonlighet fra borgerskapet, var Bernhard Herre, som bodde her med sin familie etter at de måtte flytte fra sitt hus i byen. Han arrangerte møter mellom Camilla Wergeland (senere Collett) og Peder Welhaven på Grønlia sommeren 1835.

På midten av 1800-tallet gikk det bare en blindvei fra byen til Grønlia, før Ljabrochausséen (senere Mosseveien) ble anlagt og Østfoldbanen også ble ført gjennom området fra 1870. Med framveksten av industrien og arbeiderklassen i byene, ble folkehelse et viktigere punkt, og det ble anlagt et kommunalt sjøbad på Grønlia. Men rett etter århundreskiftet begynte utbyggingen av et nytt kaianlegg.

I forrige århundre var Oslo havn Norges største trafikkhavn med en godsomsetning på mellom fire og seks millioner tonn årlig. Grønlikaia var opprinnelig bygget for stykkgods og jern, men hadde en rekke funksjoner i Oslohavnen gjennom århundret i takt med utviklingen og omleggelser.

Eksplosjonen i 1945

Den mest dramatiske hendelsen i Grønlikaias historie var eksplosjonen i august 1945, bare noen måneder etter Frigjøringen. Hundrevis av tyske krigsfanger arbeidet på kaia da det midt på dagen oppstod en stor eksplosjon i forbindelse med opprydding av ammunisjon og sprengstoff etter tyskernes okkupasjon.

Man skulle laste ammunisjon over på en lekter, og deretter dumpe den på dypt vann, men noe gikk galt. En kasse fra en overbelastet kranskuffe falt ned i lasterommet, og det ble en kraftig eksplosjon. Femten tonn sprengstoff gikk i lufta, over 40 menneskeliv gikk tapt. I tillegg måtte nesten hundre personer på sykehus. Grønlikaia lå nærmest i ruiner, flere lagerbygg og jernbanevogner var ødelagt. Bolighus i nærheten måtte evakueres, og helt inn i bydelen gikk vindusrutene som følge av trykkbølgen.

Fjordbyen vokser frem

I 1982 skjedde de første skrittene på vei mot fjordbyutviklingen, med Oslo Bys Vel-konkurranse «Byen og Fjorden». Ideen om byens havn som et område for byutvikling, boliger og rekreasjon var sådd. I tidligere tider hadde havneområdene vært noe folk ønsket seg bort fra, forbundet med slum, barske forhold og mikroklimatiske ulemper. Med transformasjonen av London Docklands på begynnelsen av 1980-tallet, begynte en ny fase i Vestens storbyer, der gamle havneareal ble erstattet av «nye byer i byen» langs vannkanten. I Norge var Aker Brygge som åpnet i 1988 det første eksemplet på dette.

På nittitallet raste debatten omkring Havnevesenet og særlig deres planer om en stor, ny containerhavn på Filipstad. Det var tydelig at Oslos befolkning ønsket seg økt tilgang til sjøområdene, og mente at ny containerhavn var gal strategi for byen.

 

Havnebyen: Grønlikaia og Bjørvika på 1960-tallet, da Oslo havn var Norges største trafikkhavn. Siden 2000-tallet har Fjordbyen overtatt kaiområdene. (Foto: ukjent/Oslo Byrarkiv)

19. januar 2000 fattet bystyret det som er kjent som Fjordbyvedtaket. Kommunen ønsket å frigjøre en størst mulig del av havnearealene til byutvikling for bolig-, nærings- og rekreasjonsformål. Tre år senere ble reguleringsplanen for Bjørvika vedtatt.

Viktige elementer i Bjørvika-utviklingen er barcode-rekken, E18 i senketunnel og den nye hovedgaten Dronning Eufemias gate, Operaen og de andre kulturbyggene. Grønlikaia er det siste området som var innlemmet i Bjørvikaplanen vedtatt i 2003 som skal byutvikles, og ventes å stå ferdig i 2035.

(foto øverst i saken: Kunstforlaget AS/Oslo Byrakiv)

Send inn ditt bidrag